Hvorvidt en industriell agitator effektivt kan røre materialer i bunnen av en beholder er en praktisk bekymring for mange operatører under faktiske produksjonskjøringer. I ulike materialbehandlings- og blandingsapplikasjoner er sedimentering av faste pulvere og senking av komponenter med tung tetthet utbredte fenomener. Etter langvarig henstand avsettes tyngre fraksjoner gradvis og samles i beholderbunnen og danner sedimentlag. Hvis materialer på bunnen ikke får tilstrekkelig omrøring, vil materialene inne i hele tanken vise inkonsekvent sammensetning mellom øvre og nedre seksjoner, noe som direkte forringer den generelle kvaliteten til ferdige materialer. Derfor bestemmer omrøringsytelsen for bunnmaterialer i stor grad den endelige effekten av hele røreprosessen.
Under de fleste arbeidsforhold skaper den kjørende Industrial Agitator retningsbestemt væskesirkulasjon. Væske når bunnen av beholderen og driver sedimenterte bunnmaterialer bort fra tankbasen, slik at disse materialene blir med i bulksirkulasjonen og blandingen, og realiserer sammenblanding mellom stoffer i øvre og nedre lag. Dette garanterer likevel ikke grundig omrøring av bunnmaterialer uavhengig av materialtilstand. I produksjon i den virkelige verden kan flere objektive faktorer svekke ytelsen til bunnagitasjon. Materialviskositet representerer en kritisk påvirkningsfaktor. Når viskositeten holder seg på et lavt nivå og materialets flytbarhet forblir gunstig, beveger væske seg jevnt mot tankbunnen og gir tilfredsstillende omrøringsytelse for sedimenterte avsetninger. Når materialets viskositet øker, øker strømningsmotstanden tilsvarende, væskebevegelsesområdet blir begrenset, og strømningskraften som når tankbunnen synker. Soner med svak strømning har en tendens til å dannes nær bunnen, noe som reduserer omsetningseffektiviteten til sedimenterte stoffer betydelig.
Tykkelsen på sedimentlagene gir også bemerkelsesverdige påvirkninger. Tynne sedimenter dannet gjennom naturlig bunnfelling kan lett brytes opp og løftes av væskepåvirkning generert av Industrial Agitator, slik at bunnavsetninger smelter sammen til bulkmaterialer. Etter langvarig statisk lagring kan det imidlertid dannes tykt, kompakt sediment i bunnen. Ren væsketrykk produsert av agitatoren kan knapt bryte opp og løfte slike tettpakkede avleiringer. Partikler inne i kompakt sediment klemmer og fester seg til hverandre, og væskepåvirkning kan ikke ødelegge den stablede strukturen. Selv om materialer i det øvre laget virker godt blandet, kan kompakte avleiringer fortsatt forbli urørte i tankbunnen.
Materialvæskenivået inne i beholderen endrer også resultatene for bunnrøring. Innenfor et passende væskenivåområde forblir væskesirkulasjonsbanene dannet ved omrøring komplette, og strømningsstrømmene beveger seg jevnt nedover mot basen. Et for lavt væskenivå bryter sirkulasjonssystemet på grunn av utilstrekkelig materialdekning, og nedoverrettet strøm mister kraft for tilstrekkelig handling på bunnmaterialer. Et for høyt væskenivå gir også ulemper. Større total materialdybde forbruker energi av nedadgående væske, og kraften som kommer til bunnen av beholderen reduseres, noe som forringer bunnomrøringsytelsen.
Mange operatører antar at bunnmaterialer alltid vil bli fullstendig omrørt når enheten starter. Objektive begrensninger pålagt av arbeidsforhold bør ikke ignoreres i praktisk produksjon. For å oppnå grundig omrøring for stoffer på bunnen, bør driftsforholdene samsvare med materialegenskaper. Unngå langvarig statisk lagring som skaper tykt komprimert sediment; utfør omrøring mens avleiringer er nydannet for enklest oppløsning og omrøring. Oppretthold passende væskenivåer og unngå ugunstige for høye eller for lave tilstander. Kjenner fullt ut motstand forårsaket av materialviskositet og innhold av faste partikler. Rimelig forståelse av utstyrets evner bidrar til å maksimere tilstrekkelig omsetning av bunnmaterialer og minimere gjenværende sediment for konsistent blandekvalitet over hele tanken.
